Stallen 1–8

serie 1–8
2014
arbeid på papir
23 cm × 33 cm


 

Det første bildet viser en grottelignende stall av leire og halm med jordgulv. Det er natt. En lyskilde trenger gjennom mørket. Elver av lys renner gjennom den jordbundne bygningskroppen og gjør den gjennomsiktig. Bueformasjoner dannes. En ny arkitektur reiser seg. En portal sees. Stallen står igjen som en kulisse, et tomt skall. Billedserien skildrer hvordan et sted forvandles av det som skjer der. Det handler om ytre og indre rom, utsider og innsider. 

Ikke verden og dens steder, men stedene og deres verden, som den finske poeten Pentti Saarikoski sa. 

Kelterne hadde en egen følelse for, og forståelse av, samtidighet. Det som er nå, det som har vært og det som skal komme, er flytende. De så verden som gjennomsiktig. De var opptatt av det de kalte tynne steder, der denne og en annen verden berører hverandre. 

Juleevangeliet forteller at det nyfødte Jesusbarnet ble lagt i en krybbe, for det var ikke husrom for dem. Trostradisjonen sier at fødselen skjedde blant sauer, geiter, et esel og en okse. En forutvarslet stjerne lyste opp nattehimmelen over stallen. Stjernen har øyeblikkets formstruktur. Dette var tegnet som vismennene fra østen fulgte frem til de fant barnet. Et barn med ukjent biologisk far, født hos fattige bønder, var det de hadde lett etter. Vismennene var langveis fra og bar med seg kostbare gaver. De kom for å se det de hadde lest i stjernehimmelen. Verden blir der og da snudd opp ned. Det storslåtte bøyer seg for det nedverdigede. Rikdommen kneler foran fattigdommen. Kunnskapens makt ofres i møte med et syn. Alminnelig moralsk fordømmelse og skepsis viker for stor undring og tro. Det har skjedd en omforming. Stedet har skiftet karakter.