Omtale av Olav Egil Aune i Vårt Land 2007

Omtale av Olav Egil Aune i Vårt Land 2007

Når en går ut fra Eva Berges utstilling i Kunstnerforbundet, kjenner en på en overmodig følelse av å kunne skjelne mellom kaldt og varmt, mellom hardt og mykt. Merkelig. Den forteller om store ting i et svært lavt stemmeleie.

Før lagde hun bilder med røff og rå pensel. Mange malt rett ut av bibelhistorien, de mest billedrike fortellingene de, kanskje, som en del av oss går forbi når vi leser. Det var inderlighet i dem, ikke den søte, sovnenede, men en saftig uttrykk som viste at det hellige ikke alltid opptrer i rene klær. De gjorde inntrykk.

Snøfnugg og stillhet. Nå, derimot, er det tid for stillhet. Stillhet er én ting, den finnes innimellom og over alt. Men å skape rom, et vidunderlig rom, der stillheten har vegger og bilder av samme slekt finnes i det samme rommet, de hvisker om snø-fnugg, om minnet av gamle kniplingsduker, de forteller om det store i det små, og ikke minst det små i det store. Det er malerier, og de er rørende sirlig utført med beroligende sikkerhet og en visdommens sans for bildets egen tyngde.

Sakralt? Du kommer ikke nærmere en utstillingssal for disse bildene enn overlyssalen i Kunstnerforbundet. Her henger de. Finnes det en katedral i Oslo akkurat nå, så er det her. Sakrale bilder er blitt et balongbegrep for alt som har meg Gud å gjøre. Disse handler ikke om Gud, de handler om livet med Gud, hverdagen med Gud, høytidene, hemmeligheten med å forvandle hverdagen til noe hellig og det synlige til noe usynlig, som Rainer Maria Rilke sa en gang.

Skjøreste materiale. Mønsterisme, kalles sjangeren. Skjønt ikke det heller. Mønsterismen er mer repeterende, her er motivene skjeve og skjelver. De er monokrome, og likevel fortellende. Det må være lov å tenke på Guds mirakuløse snekrystaller i et stort rom, det må være lov å tenke på bestemors duker som det helst ikke skulle komme syltetøy på. Det må være lov å tenke på kirken som består av rosens skjøreste materiale. «Den tomme graven» står ved siden av «Den tomme stolen», «Din utgang og din inngang» er nesten buddhistisk i renhet og sitt uttrykk. Det svever, alt svever, det svever og likevel er det merkelig jordbundet. En klisje, men likevel: Tingenes tyngde blir -deres letthet.

Lille og smale. Det er ikke toppkarakterer i estetisk vellykkethet som teller her. Bildene er ikke tynget av teorier, av metoder, av kulturen. De kommer fra et annet sted. Og dette annet er antagelig ikke fra noe annet enn av sansende skjørhet, som er jordsmonn for det meste av det som betyr noe for oss. «Sakrale bilder» er en formulering som går igjen når utstillerne skal beskrive utstillingen. Et sakralt rom er et hellig rom, et vigslet rom. Men noen rom er hellige selv om de bare er rom, det er proposjonene i rommet, lysinnfallet, gleden ved å være i det, som gjør det sakralt. Og da er vi sannelig ved ordets kjærne. Disse bildene som har titler som fører ut over vårt lille og smale, og som likevel deltar midt i det minste, utgjør en gripende helhet slik de nærmest rituelt, kan vi ikke våge å si med en liturgisk klang, synger sin sang på skrenten av bristepunktet. Og likevel midt i den store roen. Som er noe ganske annet enn det vi med kniplinger og filigrans forbinder med kos. Dette handler om livene våre der ute. Og der inne.

En risiko. Og så er det er en beskjedenhet her, som gjør at både morsfølelse og farsfølelse vekkes. Dette skjøre kan da ikke vare! Men det som varer, denne skjelvende stillheten som kanskje er det beste vi mennesker kan omgi oss med, om vi ikke vil selvdø av den maskinelle støyen som holder oss i tykke lenker. Den brer seg som ringer i vann. Det er bare å legge seg inntil bildene, la dem ta deg. For -akkurat som Sovjet-styret med hele sin massive miliærmakt hadde dødsfrykt for Mstislav Rostropovitsj, den lille mannen med den lille celloen, kan disse bildene saktens knuse skvadroner. Mønster, ja. Her forteller det om duker og slitasje, men det forteller mer, det forteller om en skjønnhet over all forstand.

Alt åpent, ingenting skjult. Ingen vil jo forføres. Det er nok av dem som trodde de så en skulptur og så var det bare en nedsnødd sykkel. Sånn er det ikke her. Alt er åpent, ingenting skjult. Selv uten titler ville disse- aldri finne på noe annet enn å være sakrale. I ordets åpne, ikke dets lukkede forstand.

Når en går ut fra Eva Berges utstilling i Kunstnerforbundet kjenner en på en overmodig følelse av å kunne skjelne mellom kaldt og varmt, mellom hardt og mykt. Merkelig. Den forteller om store ting i et svært lavt stemmeleie.

Olav Egil Aune 2007, Vårt Land