Forord i katalog 2007

Forord i katalog 2007

Å arbeide med bilder handler like mye om å gå bort fra, som å komme fram til noe. Det er krevende å få til et bilde som er enkelt nok, og som også har bevart det essensielle i seg. Et arbeide er ferdig et sted mellom et slags gjennombrudd og et bristepunkt.

Jeg har beveget meg fra det bibelhistorisk fortellende mot det liturgiske språket i bildene. Mot et her og nå-ståsted. Å tenke ornamentalt er en måte å fristille eller nullstille motivet på fra der og da, tid og sted. Ornamentet har noe objektivt og evig ved seg, et konsentrat, kanskje skjematisk og kartaktig. Dette virker frigjørende på meg.

Jeg tenker alltid konkret når jeg maler. Det er et hus, en båt, et tre, et beger. Gjenstandene kan forenkles, tøyes og brette ut og bli til et mønster. Men det konkrete har alltid sitt bære- og bristepunkt, der tingen opphører med å være det den er.

Det er en balansegang mellom nådeløs destruksjon; en villighet til å ødelegge alt underveis, og en nesten profetisk konstruksjon; et mot til å tro på de underligste innfall jeg måtte få, og forfølge disse.

Å berøre med fingertuppen er lite sanselig og er heller som et støt. Jeg tenker noe lignende med bildene. Jeg forsøker å lage møtepunkter.

Bildene har en indre spenning og en naturlig rytme ved seg, lik håndskriftene våre. Dette tror jeg skaper gjenkjennelighet. Det konstruerte og perfekte kan ofte virke nesten menneskefiendtlig i sin påståelige korrekthet.

I musikken skilles det mellom rytmen og slagene. Det sies at rytmen er pusten og slagene er hjertet. jeg tenker at dette kan overføres til mine arbeider. Rytmen og slagene spiller sammen, er i et forhold til hverandre, men de er ikke identiske. Det er en vibrerende og pulserende struktur i bildene, noe organisk og vekstaktig. Formen erobrer stoffet. Bildet utfolder seg. Feil og mangler oppstår underveis, men inkluderes og bringer bildet videre, ofte i uante vendinger. Naturlig vekst og overraskende sprang veksler.

Mens jeg arbeidet med «perlebildene» tenkte jeg på smykker. Jeg fikk så høre at ordet smykke og ordet kosmos har samme opprinnelse. Dette var ny og brukbar kunnskap.

I ettertid oppdaget jeg at det i flere av bildene viste seg negativer, at det i noen av ornamentenes hulrom oppsto dødningskalleliknede masker. Jeg skvatt litt først. Men nå har jeg vendt meg til dem, og synes at de har tilført bildene noe overraskende mer.

Over tid har noen titler etablert seg hos meg. De nær sagt lever sitt eget liv og kan dukke opp når jeg minst venter det. Bildenes formspråk har forandret seg gjennom årene, men titlene avslører at min billedverden egentlig er ganske snever og preget av gjentagelser. Det begynner jeg å se nå.

Flere av bildene har tittelen «Det ene frøet». Jeg har tenkt fra frø til form. Et frø er så forsvinnende lite og samtidig så uendelig rikt på kraft og form. En formkraft som forvandler materie og får frøet til å bli det det er, kanskje et ruvende bjerketre. Det er noe stort ved å være så lite.

Eva Berge, 2007