Karl Gervins tekst til katalog 2007

Karl Gervins tekst til katalog 2007

Billedkunst behøver ingen begrunnelse. Så langt tilbake som mennesker har satt spor etter seg har de laget bilder både av tingene i denne verden og av gudene som de mente hersket over den. Men i dette perspektivet står blant annet kristendommen i en tradisjon der bilder til tider har vært et vanskelig tema.

Det andre av budene som Moses mottok på Sinai forbød avbildninger av noe oppe i himmelen, på jorden, og under den eller i vannet. I urkirken ble dette myket opp, men ikke uten en opprivende strid, og når bilder ble godtatt var det ikke minst fordi de kunne ha pedagogisk verdi.

Kontroversen dukket opp igjen med reformasjonen, da mange protestanter utviklet skepsis til avbildninger. Luther hadde stor sans for både musikk og billedkunst, og i katekismenes oversikt over budene sløyfet han bildeforbudet. For å beholde titallet delte han så det siste bud i to, og hans etterfølgere har til denne dag hatt vanskelig for å huske hva som skiller det niende og det tiende.

Billedkunsten har blomstret både innenfor og utenfor kirkene ganske uavhengig av teologene, som i lange tider har tenkt lite omkring kunst og nok enda sjeldnere engasjert seg i en dialog med kunstnere. Men med det 20. århundre kom det en markert endring, og i en truet verden er det mange troende som ser behovet for refleksjon over kunstverk og samtale med dem som skaper dem.

Kanskje kan man si at de forskjellige kirkesamfunnene har bidratt på hver sin måte.

Enkelte lutheranere har poengtert hvordan kunst bidrar til å avdekke sannheter om menneskelivet og verdens urgrunn, og de har kretset rundt kunstnerens profetiske rolle som seer og varsler. En del anglikanere pekte tidlig på at sann kunst kan nyskape og bidra til helbredelse. De har gitt kunsten en slags sakramental funksjon og tenker på at kunstverk fungerer på en måte som ligner det kirken kaller virksomme tegn på nåde. I begge kirker er det teologer som slik har sett på kunstnerisk virksomhet som en slags modell for teologisk arbeid. Kunst får en formidlerrolle, og iblant har man nok med en viss forkjærlighet dvelt ved nytteverdien.

Enkelte katolske teologer har fremhevet at kunst styrker og strekker vår sanseevne, og slik bidrar til at vi kan oppfatte virkeligheten rundt oss på måter som både opplyser og utfordrer tro. Andre har særlig grepet tilbake til den gamle sammenstillingen av det skjønne, det sanne og det gode i denne verden som veivisere til Skaperen. Det dreier seg knapt om disse begrepenes dagligdagse og utvendige betydning, men om en religiøs dimensjon ved alt som er til.

Denne egenskapen ved tingene i vår verden gjør at de kan peke forbi seg selv når ikke minst kunsten stiller dem frem for oss. I forlengelsen er denne måten å betrakte kunstverk på blitt sammenlignet med kirkens meditasjon og kontemplasjon. Jeg tenker at dette også kan være en innfallsvinkel til de renskårne motivene i bildene Eva Berge har skapt for denne utstillingen.

I disse bildene stiller kunstneren motivene frem for oss som en type meditasjonsobjekter. En del av titlene («Ararat», «Den tomme graven») knytter dem nærmest direkte til sentrale begivenheter i løpet av frelseshistorien. Andre reflekterer sentrale bibelske utsagn («Stenen som ble vraket», «Din utgang og din inngang»). Men det er også en rekke spennende motiv som gjennom kontemplasjon på et friere grunnlag kan gi bildene en oppgave som virksomme tegn.

Parvis blir motivene stilt sammen – iblant tydeliggjørende og utdypende, andre steder mer flertydig og nesten paradoksalt slik trossannheter kan være det. Også slik kan bildene på denne utstillingen informere, stimulere og berike og bidra til at vi kan oppfatte annerledes enn før.

Karl Gervin,

Sogneprest i Oslo domkirke, 2007